INP ønsker at alle skal føle seg inkluderte og likeverdige.

Likeverd er ikke det samme som likestilling.
Likeverd sier noe om flertallets holdninger og behandling av et mindretall.
Likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft 1.1.2019 er et eksempel på dette.
Link til: Lov om likestilling og diskriminering


Tilgang til arbeidsmarkedet er viktig for å få til et inkluderende samfunn hvor vi alle er likeverdige. SSB anslår at 85 000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet ønsker å komme i arbeid. Yrkesfrekvensen blant funksjonshemmede står stille på ca. 45%. Veksten i antall uføretrygdede er sterkest blant yngre i yrkesaktiv alder.

INP vil gi de som ønsker å arbeide muligheten til det. Å lykkes med dette er en vinn-vinnsituasjon for landet og det enkelte individ. Det gir reduserte trygdekostnader og økt verdiskapning for samfunnet.

Det at man er en del av fellesskapet, øker også selvfølelsen for den enkelte. Erfaring har vist at inkluderingen av funksjonshemmede i arbeids- og samfunnsliv går for sakte, så nye virkemidler må tas i bruk. Derfor går INP inn for å gi funksjonshemmede fortrinnsrett til jobber de er kvalifiserte for gjennom ulike virkemidler.

En rapport om funksjonshemmedes psykiske helse viser at de hverken kjenner seg inkluderte i samfunnet eller som likeverdige borgere. Funksjonshemmede har tidligere hatt negative erfaringer i samfunns- og arbeidslivet, og det blir derfor vanskelig å bli en del av det. De oppfatter at de ikke har blir hørt.

Lav samfunnsdeltakelse fra funksjonshemmede betyr at vi får et hardere samfunn med mindre aksept for det å være annerledes, som igjen er et tap for samfunnet sosialt, økonomisk og moralsk. Det er synet på «annerledesheten» som må endres.

Uttrykket «La de tusen blomster blomstre» sier noe om hva som må til for å få til deltagelse og likeverd i samfunnet, men det sier også noe om hva som må til for å skape positive endringer i samfunnsutviklingen. Inkludering er like viktig for ikke-funksjonshemmede i samfunnet som for de funksjonshemmede selv. Et inkluderende samfunn gjør at vi lærer av og med hverandre. For eksempel vil tilrettelagte arbeidsplasser for funksjonshemmede lære arbeidsgivere hvordan arbeid kan utføres på nye måter, og en slik fleksibilitet kan alle arbeidstagere dra nytte av. Ekskludering betyr mindre fleksibilitet, og det er det motsatte vi trenger i framtidens arbeidsliv. Skal vi lykkes med å holde folk lenger i arbeid, er dette et viktig virkemiddel.

Økningen i antall trygdemottagere er ikke bærekraftig over tid. Mye av «Oljefondet» er låst opp i framtidige pensjonsutbetalinger. Økte kostnader til pensjoner og annet offentlig forbruk kan løses på to måter: Enten kan man kutte i ytelsene eller øke inntektene og beholde nivået på ytelsene.

INP vil med et mer inkluderende arbeidsliv med plass til alle, både oppnå besparelser i form av lavere trygdeutgifter og økte skatteinntekter fordi flere er i arbeid.

INP vil jobbe for:

• Reduserte egenandeler på kommunale tjenester som f.eks. Brukerstyrt Personlig Assistent (BPA).
• Flere kommunale tjenester overføres til NAV for å sikre et mer likeverdig tilbud uavhengig av bosted.
• En boligpolitikk som gjør at funksjonshemmede kommer seg inn på boligmarkedet selv på trygd, ved å utvide rammene for boligtilskudd via Husbanken til funksjonshemmede.
• Kvalifiserte funksjonshemmede skal få fortrinnsrett til jobber i offentlig sektor framfor «best kvalifiserte» søker. Mange funksjonshemmede har ikke muligheter til å skaffe seg arbeidslivserfaring etter endt utdanning fordi de ikke klarer å skaffe seg f.eks. sommerjobber under utdannelsen. De sliter også med at mange arbeidsgivere fokuserer på problemer knyttet til funksjonshemningen, snarere enn kompetansen de besitter.
• Traineeordninger hvor kvalifiserte funksjonshemmede i offentlig sektor gis fortrinnsrett. Slike ordninger er viktige fordi de ofte fører til faste ansettelser etter endt traineeperiode. Dagens virkemidler (med unntak av lønnstilskuddsordningen) har vist seg lite egnet til å sikre faste ansettelser over tid. Ofte blir funksjonshemmede flyttet over i nye tiltak heller enn at et tidligere tiltak fører til fast ansettelse.
• Lønnstilskuddsordningen, som innebærer at det offentlige betaler tariffestet lønn helt eller delvis, må kunne gis permanent i mye større grad enn hva som er tilfellet med dagens ordning.
• Stat og kommuner belønnes med økte bevilgninger/rammetilskudd dersom de klarer å øke rekrutteringen av funksjonshemmede som står utenfor arbeidslivet.
• Erfaringer med dagens Arbeidsmiljølov viser at den synes å være et godt virkemiddel for å hindre at mennesker støtes ut fra arbeidslivet, mens utfordringen også er å sikre at funksjonshemmede utenfor sikres en lettere adgang inn i det.
• Private foretak som selger varer og tjenester til det offentlige pålegges å opprette traineestillinger forbeholdt funksjonshemmede som gjenytelse for offentlige oppdrag. Det skal ikke gis egne tilskudd til slike stillinger, og det forutsettes at traineestillingene fører til faste ansettelser på sikt.
• Private foretak som klarer å rekruttere kvalifisert arbeidskraft med funksjonshemninger i tråd med myndighetenes målsettinger, f.eks. en gitt prosentsats, får et konkurransefortrinn i forhold til private foretak som ikke har lykkes med dette.
• I kontraktsforhandlinger mellom private foretak, offentlig sektor og offentlig eide foretak må man kontraktsfeste plikten til å ansette funksjonshemmede, hvor f.eks. en traineestilling på vilkår som nevnt ovenfor, er ett av mulige tiltak. Slike kontrakter vil gjøre kvalifiserte funksjonshemmede (utenfor arbeidslivet) til mer attraktiv arbeidskraft det er verdt å investere i for private foretak.

Vi mener at INPs politikk på dette området vil føre til at behovet for «særlige tiltak» forsvinner fordi holdningene til funksjonshemmede og toleransen gjør at de ikke lenger er nødvendige – dit er det nok et stykke – fortsatt!