Norges grunnlov er tydelig i sin formulering. Allerede i §1
slås det fast at: "Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig
og uavhendelig rike." Dette prinsippet danner fundamentet for Norges
suverenitet og selvstendighet. Likevel står denne grunnleggende verdien i skarp
kontrast til EØS-loven, som fastslår at "EØS-rettslige forpliktelser
går foran norsk rett ved kollisjon eller motstrid." Hvordan kan Norge
være både "fritt og selvstendig" og samtidig forplikte seg til en
avtale som gir internasjonale regler forrang foran nasjonal lovgivning?
En uheldig dobbeltrolle
EØS-avtalen har vært et sentralt element i norsk politikk
siden 1994. Avtalen sikrer Norge tilgang til EUs indre marked, men har samtidig
ført til at Norge må implementere EUs regler og direktiver uten å ha stemmerett
i unionens beslutningsprosesser. Dette skaper en paradoksal situasjon: Norge er
teknisk sett en selvstendig nasjon, men praktisk sett underlagt regler som
utformes i Brussel.
For mange nordmenn fremstår dette som en skjevhet som
undergraver Norges suverenitet. Når EØS-loven slår fast at internasjonale
forpliktelser har forrang over norsk rett, reiser det fundamentale spørsmål om
hvem som egentlig styrer landet. Kan vi med hånden på hjertet si at vi
oppfyller grunnlovens krav om selvstendighet når så store deler av vår politikk
dikteres utenfra?
Argumentet om fullt EU-medlemskap
Noen hevder at løsningen er å bli fullt medlem av EU. Dette
ville gi Norge representasjon i unionens institusjoner, inkludert tre plasser i
EU-parlamentet. Men hvor stor innflytelse ville dette egentlig gi oss? Med 705
medlemmer i parlamentet utgjør Norges hypotetiske tre representanter mindre enn
én prosent av stemmene. I tillegg ville vi fortsatt vært bundet av prinsippet
om kvalifisert flertall, der de store EU-landene som Tyskland og Frankrike ofte
dominerer beslutningsprosessen.
Fullt medlemskap ville dermed ikke løse problemet med tap av
suverenitet – det ville snarere forsterke det. Vi ville gått fra å være en fri
og selvstendig nasjon med begrenset påvirkning, til å bli en integrert del av
en union der vår stemme er marginal.
EØS: Et synkende skip
EU og EØS står overfor store utfordringer. Økonomisk og
politisk uro, økende splittelser mellom medlemslandene og en global
maktforskyvning mot Asia og BRICS-landene truer unionens stabilitet. Mens Norge
diskuterer identitetspolitikk og grønn omstilling, reiser land som Kina og
India seg som økonomiske supermakter. Hvis vi klamrer oss til EØS-avtalen uten
å stille spørsmål ved dens bærekraft, risikerer vi å bli dratt med når skipet
synker.
INPs løsning: Ut av EØS, tilbake til suverenitet
Industri- og Næringspartiet (INP) vil gjøre altfor å ta tak i denne
skjevheten så snart vi får plass på Stortinget. Det er ikke bærekraftig at
norsk lovgivning undergraves av internasjonale avtaler. Norge må gjenopprette
sin fulle suverenitet og reforhandle sine internasjonale forpliktelser på en
måte som setter norske interesser først.
Vi kan fortsatt samarbeide med Europa, men på våre egne
premisser. Handelsavtaler og partnerskap kan erstatte EØS, slik at vi sikrer
markedstilgang uten å måtte bøye oss for lover vi ikke har vært med på å
utforme. Dette er ikke bare et spørsmål om politikk – det er et spørsmål om
nasjonal selvrespekt.
Tid for handling
Norge må våge å stille spørsmålet: Er loven vår riktig? Hvis
svaret er nei, må vi handle før det er for sent. Det handler om å stå opp for
grunnlovens prinsipper, bevare vår nasjonale identitet og sikre at fremtidige
generasjoner kan leve i et fritt og selvstendig Norge. EØS-avtalen har tjent
sin tid, men nå er det på tide å gå videre – for Norges skyld.
