Vi står midt i en grønn omstilling som koster norske skattebetalere milliarder. Det hevdes at dette er nødvendig for å redde klimaet. Men når jeg ser hvordan politikken formes, kan jeg ikke unngå å stille spørsmålet: Er det vitenskapen som styrer politikken – eller frykten?
FNs klimapanel (IPCC) har levert omfattende rapporter om klimaendringer. Men det som ofte havner i mediene og i politiske beslutninger, er det mest dramatiske scenarioet – det såkalte "worst case". Dette brukes som grunnlag for omfattende inngrep i økonomien, energipolitikken og folks hverdag. Når man konsekvent velger det mest ekstreme utfallet som styringsverktøy, beveger man seg bort fra kunnskapsbasert politikk og over i det som minner om fryktbasert styring.
Det finnes uenighet blant ekspertene. Enkelte forskere har stått frem og kritisert både metodene og konklusjonene i klimarapportene. Likevel blir slike stemmer ofte ignorert eller stemplet som "klimafornektere", i stedet for å bli møtt med åpen debatt. Det er et demokratisk problem.
Samtidig ser vi at milliarder av skattekroner går til prosjekter som ofte mangler dokumentert effekt. Grønn omstilling har blitt et mantra, men hvem stiller spørsmål ved hva vi faktisk får igjen for pengene? Hvor er kost–nytte-analysene? Hvor er den kritiske gjennomgangen av hvilke tiltak som virker – og hvilke som bare er symbolpolitikk?
Industri- og Næringspartiet (INP) har tatt til orde for en mer realistisk og ansvarlig tilnærming. De anerkjenner at klimaet er i endring, men tar avstand fra både fryktretorikk og politisk opportunisme. INP vil skille tydeligere mellom miljøvern og klimapolitikk, og sier nei til milliardprosjekter uten dokumentert effekt. De etterlyser ærlig debatt, teknologisk utvikling og tiltak som faktisk gir resultater for natur, mennesker og fremtidige generasjoner.
Jeg er ikke motstander av miljøvern. Jeg er fornuftens tilhenger. Men når politikken baseres på frykt, når alternative syn ikke tåles, og når skattebetalernes penger brukes uten tilstrekkelig ansvarlighet – da har vi et problem.
Vi trenger en klimapolitikk som er basert på åpenhet, realisme og respekt for demokratisk debatt. Ikke én som styrer oss gjennom frykt.
