Det er fascinerende – og egentlig helt absurd – hvordan vi på få år har gjort karbon til en handelsvare. Vi snakker ikke lenger om utslipp, teknologi eller naturens egne prosesser. Nei, nå omtales CO₂ som en slags «gift» som kan prises, pakkes, flyttes og lagres. Karbon har blitt en commodity – som fiskekvoter, kraftkontrakter eller shippingrater.
Gi det litt tid, så dukker det nok opp på Oslo Børs også:
“CO₂ Futures – kjøp når du har dårlig samvittighet, selg når du vil føle deg klimareligiøs.”
Vi nærmer oss et samfunn der du kan handle karbon som du handler kaffe, gull eller kryptovaluta. Kjøp et tonn, få med litt moralsk selvros på kjøpet.
Det neste blir vel et marked for oksygen. Og folk kommer til å applaudere det også.
Men her ligger paradokset: Når karboninnholdet i atmosfæren var høyere, var planeten grønnere. Plantelivet elsker CO₂. Uten denne gassen ville jorda vært en iskald, livløs klode. Å fremstille karbon som en dødsfiende er politisk teater, ikke realisme. Karbon er livets byggestein – ikke et trusselstoff som må jages ut av atmosfæren for enhver pris.
Derfor blir det grotesk når man først erklærer CO₂ som en global krise, og deretter bygger et økonomisk system som tjener på at krisen varer. Jo mer frykt, desto høyere pris. Jo mer dramatikk, desto større fortjeneste. Det er som å subsidiere vindturbiner inne i en fjellhall – det kommer aldri vind.
Og midt i dette står vi – landet som lever av industri, energi og kunnskap – og lar symbolpolitikk styre økonomien. Regningen sendes til vanlige folk og SMB-bedriftene som faktisk skaper verdiene i dette landet.
Det er her INPs politikk skiller seg fra den grønne konsensusen.
INP mener at klimapolitikk må bygge på realøkonomi, naturforståelse og teknologi – ikke på kunstige markeder for naturens egne molekyler. Vi sier nei til politikk som ødelegger arbeidsplasser, driver industrien ut av landet og skaper flere utslipp globalt enn vi kutter hjemme. Vi sier ja til teknologi, forskning, industriell innovasjon og løsninger som faktisk virker – ikke moralske markedsmekanismer som lever av frykt og dårlig samvittighet.
INP mener også at CO₂-debatten må tilbake på vitenskapelige premisser, ikke aktivistiske. Karbon er ikke fienden. Karbon er natur.
Å forsøke å presse CO₂-nivåene unaturlig langt ned kan være like farlig som å slippe dem for høyt opp. For lite karbon betyr mindre plantevekst, mindre matproduksjon og en planet som mister vitalitet – akkurat det motsatte av hva grønn politikk hevder å skape.
Så kanskje vi skal stille spørsmålet ingen i klimabransjen tjener på at vi stiller:
Har vi egentlig en grønn omstilling – eller har vi skapt et nytt marked som belønner frykt fremfor fakta?
Karbon er naturens grunnstoff.
Det er politikken som har blitt farlig – ikke karbonet.
Og det er nettopp derfor INP står for en faktabasert, teknologisk og realøkonomisk kursendring.
