I takt med den sikkerhetspolitiske uroa i Europa har flere norske politikere og kommentatorer begynt å fremme tanken om at Norge bør søke medlem
skap i Den europeiske union (EU) for å trygge sin fremtid. Begrunnelsen er tilsynelatende logisk: Et mer samlet Europa gir mer sikkerhet, og Norge bør være med i «fellesskapet». Dette er en politisk fortelling som tilsynelatende gir mening – helt til man ser nærmere på hva EU faktisk er, og hva det ikke er.
Den europeiske union er en politisk og økonomisk samarbeidsorganisasjon, bygget for å styrke det indre marked, fremme fri bevegelighet og koordinere medlemslandenes regelverk. Men EU er ikke – og har aldri vært – en militærallianse. Den er ikke konstruert for å forsvare medlemsland mot ytre trusler, og den har ingen operativ militær kapasitet som kan sammenlignes med NATO.
Når vi derfor diskuterer Norges sikkerhet, bør vi holde fast ved realitetene – og ikke falle for ønsketenkning forkledd som politisk strategi.
Forskjellen mellom EU og NATO
For å forstå hvorfor EU ikke utgjør noen reell sikkerhetsgaranti for Norge, må vi først forstå hvordan EU og NATO er fundamentalt ulike organisasjoner.
NATO ble grunnlagt i 1949 som et direkte svar på trusselen fra Sovjetunionen, og er først og fremst en forsvarsallianse. Kjernen i NATO er Artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som fastslår at et væpnet angrep mot ett medlemsland skal betraktes som et angrep mot alle. Dette er en bindende forpliktelse, og gjennom 75 år har NATO vist seg å være en effektiv garantist for medlemslandenes sikkerhet.
EU, på sin side, ble etablert med et annet formål. Unionens fundament er økonomisk og politisk integrasjon – ikke kollektivt forsvar. Det finnes riktignok en klausul om solidaritet i Lisboa-traktaten (Artikkel 42.7), men denne er vag, juridisk uforpliktende, og langt mindre operasjonell enn NATOs Artikkel 5. EU har heller ingen felles militær styrke. Beslutninger om militær innsats krever enstemmighet blant medlemslandene, og nasjonale styrker forblir under nasjonal kommando.
I krisetider – som ved Russlands angrep på Ukraina – er det NATO som har stått for mobilisering, koordinering og sikkerhetspolitisk ledelse. EU har levert økonomisk støtte, humanitær bistand og diplomatisk press, men har ingen evne til å forsvare et medlemsland i en konvensjonell konflikt. Dette er ikke kritikk – det er realitet.
EU som sikkerhetspolitisk aktør – et uklart prosjekt
EU har de siste tiårene forsøkt å styrke sin rolle som sikkerhetspolitisk aktør, blant annet gjennom initiativ som Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP) og PESCO (Permanent Structured Cooperation). Men disse initiativene har vært preget av uenighet, byråkratiske forsinkelser og manglende militær kapasitet.
Ambisjonene er store – EU ønsker «strategisk autonomi» og en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Men det gjenstår en avgjørende utfordring: EU mangler både det politiske grunnlaget og den militære kraften til å gjennomføre slike ambisjoner. Medlemslandene har ulike trusselbilder, ulike historiske erfaringer og ulike prioriteringer. Frankrike vil ha mer EU-forsvar, mens Tyskland nøler. Øst-Europa stoler fortsatt mer på USA enn på Brussel.
Resultatet er en union som snakker om forsvar, men ikke kan handle uten konsensus. Når det virkelig gjelder, vender medlemslandene seg fortsatt til NATO – fordi det er der den reelle beskyttelsen finnes.
Hva betyr dette for Norge?
Norge er ikke medlem av EU, men har gjennom EØS-avtalen tilgang til det indre marked og samarbeider tett med EU på en rekke områder. På forsvarsområdet er vi derimot tydelig forankret i NATO. Norge har vært en lojal og aktiv NATO-alliert siden starten, og vårt sikkerhetspolitiske rammeverk er tuftet på transatlantisk samarbeid – ikke europeisk integrasjon.
Et EU-medlemskap vil ikke gi Norge noen ny sikkerhetsgaranti. Vi vil fortsatt måtte støtte oss på NATO – og USA – for vårt territorielle forsvar. Men medlemskap vil kunne komplisere vår sikkerhetspolitiske linje, ved å trekke oss inn i EU’s forsøk på å utvikle en parallell utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det vil innebære et press på Norge til å stille seg bak EU-erklæringer og diplomatiske initiativ som ikke nødvendigvis er i tråd med norske interesser. I verste fall kan det svekke vår fleksibilitet og forutsigbarhet i krisesituasjoner – nettopp det som er så avgjørende for et lite land med en lang grense mot Russland og ansvar for store havområder i nord.
Fra tydelighet til uklarhet
Et medlemskap i EU vil med andre ord ikke gjøre Norge tryggere – men det kan gjøre vår sikkerhetspolitikk mer utydelig. Vi går fra å være et klart NATO-land med entydig forankring i en effektiv militærallianse, til å bli del av en politisk union med egne utenrikspolitiske ambisjoner, men uten militær gjennomføringsevne.
I praksis kan dette bety at Norge havner i en skvis: På den ene siden forventes lojalitet til EU’s fellespolitikk, på den andre siden er vi fortsatt avhengige av USA og NATO for vår sikkerhet. Dette doble budskapet svekker troverdigheten utad – og handlingsrommet innad.
I tillegg vil det innenriks føre til enda sterkere EU-tilpasning, også på områder som i dag ikke er omfattet av EØS. Forsvar, sikkerhet, bistand, diplomatisk strategi – alt kan i økende grad bli gjenstand for politisk styring fra Brussel. Det betyr mindre rom for norsk selvbestemmelse i avgjørende spørsmål om landets trygghet og suverenitet.
Det handler om mer enn forsvar – det handler om frihet
Sikkerhet handler ikke bare om tanks og soldater. Det handler også om politisk handlekraft, nasjonal styring og evnen til å ta selvstendige beslutninger i kritiske situasjoner. Et EU-medlemskap innebærer at Norge må overføre suverenitet til et organ hvor vi ikke har vetorett, og hvor beslutninger fattes med flertall – ofte på tvers av norske interesser.
I en verden preget av raske endringer, krig i Europa, stormaktsrivalisering og økende geopolitiske spenninger, bør Norge styrke – ikke svekke – sin evne til å handle uavhengig. Vi må kunne vurdere våre egne trusler, handle raskt dersom det trengs, og inngå allianser og avtaler som tjener våre interesser – ikke nødvendigvis EUs.
Et medlemskap i EU betyr i praksis at vi låser oss til et fellesskap hvor vi må forplikte oss til politikk vi kanskje ikke støtter – samtidig som det ikke gir oss den militære beskyttelsen vi trenger.
Norges trygghet ligger i NATO – og i nasjonalt ansvar
Hvis målet er å gjøre Norge tryggere, finnes det langt bedre strategier enn EU-medlemskap.
Vi må styrke vårt nasjonale forsvar, investere i beredskap, og sikre at Forsvaret har utstyr, personell og kapasitet til å håndtere dagens og morgendagens trusler. Vi må videreutvikle samarbeidet med NATO, særlig i nordområdene, og sørge for at Norge er en aktiv og troverdig alliert.
Samtidig må vi ha en utenrikspolitikk som ivaretar norske interesser – ikke automatisk EU’s. Det innebærer å stå opp for suverenitet, alliansefrihet i ikke-militære spørsmål, og en ansvarlig og uavhengig linje i internasjonale spørsmål.
Et klart nei fra Industri- og Næringspartiet
Industri- og Næringspartiet (INP) mener at norsk medlemskap i EU ikke vil gjøre landet tryggere – og kan tvert imot svekke vår sikkerhetspolitiske klarhet. Vi sier ja til samarbeid med EU på handels- og næringsområdet. Men vi sier nei til politisk union og felles sikkerhetspolitikk. Vår trygghet ligger i NATO, ikke i Brussel.
Et medlemskap i EU vil ikke gi oss flere allierte soldater på norsk jord, raskere krisehåndtering eller mer beskyttelse. Det vil gi oss mer regelstyring, mindre politisk frihet, og større avhengighet av en union som ikke er bygget for å beskytte oss i en krigssituasjon.
Derfor bør vi stå utenfor. Det er ikke et tegn på isolasjon – det er et uttrykk for ansvarlighet. I en farlig verden må små nasjoner være klare i sin linje, tydelige i sine prioriteringer og faste i sitt forsvarsforankring. For Norge betyr det: Et sterkt nasjonalt forsvar. Et aktivt NATO-medlemskap. Og et tydelig nei til EU-medlemskap.
Christian Mikkel Dobloug er Politisk nestleder INP og førstekandidat for Industri- og Næringspartiet i Oslo ved stortingsvalget 2025.
