Av Jan Inge Selvik, Fylkesleder Rogaland INP
I de siste tiårene har «det grønne skiftet»
blitt et sentralt tema i både norsk og internasjonal politikk. Målet om å
redusere klimagassutslipp og fremme bærekraftige energikilder har vært
drivkraften bak en rekke politiske beslutninger og økonomiske investeringer.
Likevel, til tross for svimlende summer brukt på tiltak og teknologi, ser vi
fortsatt ikke de signifikante effektene som er nødvendig for å nå klimamålene
innen 2030. For mange er det grønne skiftet foreløpig en illusjon, og det er
voksende bekymring for at vår innsats vil resultere i avindustrialisering av Norge,
rasert natur og ikke minst et stort mageplask.
En kostbar
innsats uten synlige resultater
Norge har satt seg ambisiøse klimamål og har
investert enorme summer i grønn teknologi og infrastruktur. Ifølge Statistisk
sentralbyrå (SSB) brukte Norge i 2021 over 40 milliarder kroner på klimatiltak.
Disse investeringene inkluderer subsidier til fornybar energi, som vind- og
solkraft, elektrifisering av transportsektoren, og støtte til forskning og
utvikling av nye miljøteknologier.
Til tross for disse investeringene, viser
ferske rapporter at Norges klimagassutslipp ikke har blitt redusert i den grad
som er nødvendig for å nå målene satt for 2030. I 2022 var utslippene kun
redusert med 4,4 % fra 1990-nivå, langt unna det ambisiøse målet om en
reduksjon på 55 % innen 2030. Hvor er det blitt av fornuften?
Avindustrialisering
av Europa
En annen stor bekymring er den mulige
avindustrialiseringen av Europa. Økte kostnader knyttet til miljøreguleringer
og grønn omstilling har ført til at mange europeiske industribedrifter sliter
med konkurranseevnen. Høye energipriser, som delvis skyldes overgangen til
dyrere fornybar energi, har ført til at flere bedrifter har flyttet
produksjonen til land med lavere kostnader og mindre strenge miljøreguleringer.
Denne trenden er særlig synlig i
energikrevende industrier som stål- og kjemikalieproduksjon. Europeiske
bedrifter risikerer å tape i konkurransen mot bedrifter i land som Kina og
India, hvor miljøkravene er mindre strenge og energiprisene lavere. Resultatet
kan bli en massiv avindustrialisering av Europa, med tap av arbeidsplasser og
økonomisk stagnasjon som konsekvenser.
Rasert
natur og miljø
En paradoksal effekt av det grønne skiftet er
at enkelte klimatiltak selv fører til betydelig miljøskade. Vindkraftutbygging
er et eksempel på dette. Mange av Norges mest naturskjønne områder har blitt
utsatt for storstilt vindkraftutbygging, noe som har ført til ødeleggelse av
dyreliv og naturlandskap. Dette har skapt sterke reaksjoner fra lokalbefolkning
og miljøvernere.
Grunnlaget for vindkraftutbygging har vært å
redusere karbonutslipp, men det har ført til andre miljøproblemer som tap av
biologisk mangfold og økosystemforstyrrelser. Kritikerne mener at disse
negative konsekvensene ofte overskygges av den overordnede klimadebatten, og at
mer fornuftige alternativer bør vurderes.
Et stort
mageplask
Hele det grønne skiftet er et stort
mageplask. Uten signifikante reduksjoner i klimagassutslipp, og med de
økonomiske og miljømessige kostnadene som følger med, risikerer vi å stå igjen
med en rasert industri, ødelagt natur, og en mislykket klimainnsats.
For å unngå dette, må vi revurdere vår
strategi. En balansert tilnærming som kombinerer realistiske miljømål med
økonomisk vekst og beskyttelse av naturen er nødvendig. Teknologiske
innovasjoner og fornuftige miljøtiltak bør prioriteres, samtidig som vi sikrer
at tiltakene ikke fører til uopprettelige skader på miljøet eller økonomien.
Vil du ha endring på dette, da bør du vurdere
om Industri- og Næringspartiet (INP) er det rette partiet for deg. Vi vil ha
fornuften tilbake i debatten om klima og miljø, og ikke bare intensjonspolitikk
som koster oss skattebetalere milliarder av kroner.