«De sterke gjør som de vil – de svake lider slik de må»
Om nødvendigheten av realpolitikk og veien til fred i Ukraina
“In war, resolution; in defeat, defiance; in victory, magnanimity; in peace, goodwill.”
– Winston Churchill
Krigen i Ukraina har nå pågått i over tre år. Dødstallene stiger, byer raseres, og en hel generasjon unge menn forsvinner inn i historiens mørkeste daler – drept, lemlestet, traumatisert. Hva begynte som en brutal aggresjon fra Putins Russland, har utviklet seg til en stillingskrig som verken lover seier eller snarlig fred. Det er i denne skyggen av tragedie og ruin at vi må stille det ubehagelige, men nødvendige, spørsmålet: Hvordan ender denne krigen?
Carl von Clausewitz, den prøyssiske general og militærteoretiker, formulerte i sin bok Vom Kriege (1832) innsikten vi stadig vender tilbake til: «Krig er bare en fortsettelse av politikken med andre midler.» Denne sannheten, født ut av blod og erfaring, minner oss om at krig aldri er et mål i seg selv. Den er et virkemiddel, og som ethvert virkemiddel har den sine grenser.
I militær teori finnes det bare to utganger på en krig: seier eller forhandling. Enten tvinges en part i kne og kapitulerer, eller så erkjenner begge parter at videre kamp ikke fører frem, og en fredsavtale inngås. Historien er full av eksempler på begge.
Det første alternativet – total seier – er i dag urealistisk for begge sider. For at Ukraina skulle vinne en total seier, måtte de innta Moskva og avsette Vladimir Putin. Et slikt scenario er militært og politisk absurd. Tilsvarende er det uakseptabelt for Vesten at Russland lykkes med å avsette Zelenskyj og innsette et marionettregime i Kyiv. Likevel er det nettopp disse to utfallene som militært ville avsluttet krigen.
Dermed står vi igjen med det andre alternativet: forhandling.
Men en fredsavtale er ikke en moralsk øvelse. Den er et spill om makt, der forhandlingsstyrke – ikke rettferdighet – bestemmer resultatet. Som Thukydid skrev for over 2400 år siden i Peloponneserkrigen: «De sterke gjør som de vil, og de svake lider slik de må.»
Putin har intet insentiv til å forhandle nå. Han tror, muligens med rette, at han kan vinne gjennom utmattelse – meter for meter, dag for dag, liv for liv. Den russiske militærkulturen har historisk vist en kald forakt for menneskeliv – egne så vel som fiendens. Om fem eller ti millioner russiske menn må dø for seier, er det for Kreml en akseptabel pris.
Russland er en militær stormakt, ikke en økonomisk. Landet har en BNP på nivå med Portugal, men kompenserer med strategisk dybde, ressurser, et enormt atomarsenal og vilje. Så lenge Kina, India og store deler av det globale sør handler med Russland, vil økonomiske sanksjoner aldri knekke landet.
Ukraina befinner seg i en helt annen posisjon. Uten vestlig støtte er krigen tapt. Ikke vunnet – bare videreført. Ukraina har ikke militær kapasitet til å slå Russland. Hver dag som går, koster landet tusenvis av unge liv og enorme ødeleggelser. Vi må våge å stille spørsmålet: Hva slags Ukraina vil gjenstå etter ti år med krig – selv om de «vinner»?
Industri- og Næringspartiet støtter Ukrainas kamp for frihet og territoriell integritet helhjertet. Det er vår moralske plikt. Vår støtte er betydelig – i kroner, våpen og kompetanse. Men det betyr ikke at vi ikke skal diskutere hvordan denne krigen kan få en slutt. Fred krever styrke, og styrke krever realisme.
“Si vis pacem, para bellum” – «Vil du ha fred, forbered deg på krig», skrev den romerske militærteoretikeren Vegetius.
Dette gjelder mer enn noen gang. Norge og NATO må bygge avskrekking mot Russland, ikke for å føre krig, men for å hindre den. Et svakt Vesten gir Putin blod på tann. Et sterkt Vesten tvinger ham til forhandling.
Men også Ukraina må møte realitetene. De vil ikke kunne forhandle frem fred uten å gi noe tilbake. Den dagen en forhandlingsløsning skal meisles ut, vil det trolig innebære avståelse av områder, nye grenser, og tunge kompromisser. Det vil gjøre vondt. Men alternativet er tiår med krig og fullstendig nasjonal ødeleggelse.
For å sikre at en slik fred ikke blir begynnelsen på neste krig, må Ukraina få solide sikkerhetsgarantier – enten gjennom NATO-medlemskap eller en egen militærpakt med USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Et Ukraina uten slike garantier vil igjen bli invadert. Det vet både de og vi.
Realpolitikkens logikk er brutal, men nødvendig. Vi må tenke strategisk, ikke sentimentalt. Det er derfor Industri- og Næringspartiet fremmer en konsekvenspolitikk – ikke ideologisk, ikke følelsesdrevet, men basert på virkeligheten slik den faktisk er.
Churchill selv advarte oss mot illusjoner:
“However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results.”
Nå er det tid for resultater. Ikke flere slag, men en vei mot fred – og for det kreves både styrke og mot, på begge sider av bordet. Vi må ruste oss til å kreve forhandling. Vi må støtte Ukraina – ikke til evig krig, men til en rettferdig fred.
For om vi lar denne krigen fortsette uten mål og retning, da er det ikke bare Ukraina som taper. Da taper vi alle. Europa, vårt kontinent, har hatt 80 år med fred – et historisk unntak, ikke en regel. Nå er tiden inne for å kjempe – ikke nødvendigvis med våpen – men med vilje, kløkt og kraft til å sikre at dette unntaket ikke blir en parentes i historien.
- Mikkel Dobloug, førstekandidat til Stortinget Oslo INP
