Jeg heter Christian Mikkel Dobloug, men bruker Mikkel til daglig. Jeg er 45 år gammel, pappa til ett år gamle Hermine, og samboer med Cassandra, som er lege. Min historie begynner i New York, der jeg ble født av diplomatforeldre. Min far, Louis Pascal Negre, var en aktiv politiker og en sentral skikkelse i frigjøringskampene for de vestafrikanske koloniene. Han viet sitt liv til frihet og demokrati, og var Malis første finansminister etter frigjøringen. Ironisk nok var det hans hudfarge som hindret ham i å bli president, selv om mange pekte på ham som kandidat. Som halvt fransk og lysere i huden ble han sett på som uegnet i denne rollen – en påminnelse om hvor dypt fordommer kan stikke. Senere ledet han Den Afrikanske Utviklingsbanken og avsluttet sin karriere som visegeneralsekretær i FN under Boutros Boutros-Ghali.
Min mor, Cecilie, viet sitt liv til den norske utenrikstjenesten og møtte min far i Afrika. Jeg ble født i New York, hvor far jobbet i FN og mor på det norske generalkonsulatet. Siden jeg var tre år gammel, har Norge vært mitt hjem, og jeg er vokst opp i Oslo.
Mine foreldre døde begge brått i 2001, da jeg var bare 22 år gammel. Det ble et vendepunkt i livet.
Jeg arvet Per Gynt Gården i Gudbrandsdalen, hvor jeg hadde tilbrakt barndommens ferier. Restaureringen av denne nasjonale kultur klenodiet ga meg en dyp kjærlighet til vår felles historie og tradisjon. Dette engasjementet førte meg inn i styret for Norsk Kulturarv, og jeg var medstifter av foreningen FREDET, som ivaretar interessene til eiere av fredede eiendommer. Jeg har også videreført en tradisjon min oldefar startet i 1894 – Polarstjerneordenen, en utmerkelse til de som fremmer og bevarer norsk kulturarv.
Min norske familie har også vært svært aktiv i det politiske liv i Norge. Min tippoldefar, Mikkel Dobloug, var en sentral skikkelse i perioden som ledet frem til Norges selvstendighet i 1905. Han var med på å etablere Norges første parti, Venstre, og faktisk avisen VG! Familien har også hatt en sterk tilknytning til det norske kulturlivet og bidratt med store donasjoner til offentlige bygg og kunst – blant annet verk som i dag henger på Nasjonalgalleriet.
Jeg er oppdratt i denne tradisjonen – en overbevisning om at rikdom forplikter, og at man har en plikt til å bidra til et bedre samfunn. Altfor mange velger å stå utenfor politikken, og det er forståelig. Prosessene er trege, tidkrevende og ofte frustrerende, men samtidig mener jeg at hvis man ikke bidrar, har man heller ingen rett til å klage. For min del stod valget mellom å flytte til Sveits på grunn av skattesituasjonen eller bli i Norge og kjempe for et samfunn som oppmuntrer til vekst og velstand. Jeg valgte å bli – for å bruke demokratiet til å dytte landet i riktig retning.
Engasjement for næringsliv og kultur
Den røde tråden i mitt politiske engasjement er næringsliv og kultur – to områder som er uløselig knyttet sammen. Næringslivet skaper verdier som staten kan bruke til å løse fellesoppgaver vi ikke kan klare alene. Det er ryggraden i den norske modellen. Land uten et robust næringsliv mangler evnen til å ta vare på sine borgere og løse store utfordringer.
Dessverre har dagens regjering med Arbeiderpartiet i spissen ført en krig mot bedriftseiere, gründere og privat næringsliv. Dette har påført Norge skade som vil merkes i tiår fremover. Kombinasjonen av en ukontrollert voksende offentlig sektor, ineffektiv byråkrati og symbolpolitikk gjør årets valg til et skjebnevalg. Vi må stå opp for de kreative kreftene som skaper rikdom og innovasjon, og si nei til en politikk basert på misunnelse og stagnasjon.
Mine hjertesaker for Oslo
- Bevaring av Ullevål sykehus:
Nedleggelsen av Ullevål sykehus må stoppes. Denne saken er avgjørende for Oslos innbyggere. Flyttingen til Rikshospitalet er ikke bare ineffektiv, men også farlig for kvaliteten på helsetjenestene. Samtlige fagpersoner advarer mot konsekvensene, og jeg vil kjempe mot denne uansvarlige beslutningen. - Rensing av Oslofjorden:
Oslofjorden har vært livsnerven til byen i tusenvis av år, men i dag er den en miljøkatastrofe. Vi må ta ansvar og iverksette omfattende tiltak for å gjenopprette fjordens økosystem. Dette handler ikke bare om miljø – det handler om identitet og ansvar overfor fremtidige generasjoner. - Slutt på sløseri og høye skatter:
Offentlig sektor må drives mer effektivt. Milliardsmeller på byggeprosjekter, konsulentbruk og unødvendig byråkrati er sløsing med skattebetalernes penger. Jeg vil kjempe for lavere skatter og avgifter, både for privatpersoner og næringsliv, og sette en stopper for sløsing. - En hardere linje mot gjengkriminalitet:
Den økende volden og kriminaliteten i Oslo kan ikke lenger bortforklares. Vi trenger en konsekvenspolitikk som tar problemet på alvor og sikrer trygghet for byens innbyggere. Dialog og symbolske tiltak er ikke nok – vi må handle. - Ta tilbake kontrollen på kraften vår:
Tilgang til rimelig og stabil energi er avgjørende for en velferdsstat. INP vil føre en energipolitikk som prioriterer Norges behov og sikrer overskudd til å styrke både verdiskapning og velferd.
En visjon for fremtiden
Jeg går til valg for å skape et bedre Oslo og et sterkere Norge. Med INP ønsker jeg å fremme en politikk som setter innbyggerne først, støtter verdiskapning og bevarer våre nasjonale skatter. Sammen kan vi bygge en fremtid med tryggere lokalsamfunn, renere miljø og en sterk økonomi for alle.
