Nyheter: Oljefondet er ikke evig – men uten det ville Norge stått på kanten av opprør

Av Jan Inge Selvik

Oljefondet er ikke evig – men uten det ville Norge stått på kanten av opprør
Tenk deg et Norge uten oljefondet. Et Norge der statsbudsjettet mangler én av fem kroner. Et Norge der velferdsmodellen slik vi kjenner den ikke lar seg opprettholde. Det er ikke bare en økonomisk utfordring – det er et systemskifte. Helsevesenet, pensjonene, utdanningen og infrastrukturen – alt ville måtte kuttes drastisk. Og det er ikke bare tall på et ark. Det er livskvalitet, trygghet og tillit som står på spill.
Hvis staten skulle dekke et slikt underskudd med skatteøkninger alene, ville det ramme vanlige folk med full kraft. Inntektsskatten måtte økes betydelig. Moms kunne stige til 30 prosent eller mer. Arbeidsgiveravgiften ville gjøre det dyrere å ansette, og formuesskatt og eiendomsskatt ville ramme bredt. Resultatet? Misnøye, redusert kjøpekraft og sosial uro. Når folk opplever at de betaler mer og får mindre tilbake, svekkes tilliten til systemet. Det politiske landskapet ville bli mer polarisert, og vi kunne stå overfor opprørslignende tilstander.
Dette viser hvor ekstremt viktig oljefondet har vært – ikke bare som økonomisk buffer, men som selve bærebjelken i den norske modellen. Det har gjort det mulig å kombinere høy velferd med lav statsgjeld og relativt moderate skatter. Det har gitt oss rom til å tenke langsiktig, investere i mennesker og bygge et samfunn med høy grad av tillit.

Når oljen tar slutt – hva gjør vi da?
Norge har vært velsignet med oljeinntekter i over 50 år. Vi har bygget et oljefond som er større enn noen kunne forestille seg, og vi har brukt det til å skape et samfunn med høy velferd, lav gjeld og stor tillit. Men vi vet alle at oljen vil ta slutt – enten fordi ressursene tømmes, eller fordi verden går videre. Spørsmålet er ikke om, men når. Og da må vi være klare.
Vi har en enestående posisjon til å møte denne utfordringen. Men det krever mer enn penger – det krever klokskap, mot og langsiktighet.
Først og fremst må vi investere i kunnskap. Det er mennesker, ikke maskiner, som skaper verdier. Vi må gjøre utdanning til vår viktigste vekstnæring. Skolen må ruste barn og unge for en verden i endring, og voksne må få mulighet til å lære hele livet. Fagbrev, teknisk kompetanse og digital forståelse må verdsettes like høyt som akademiske grader. Et kunnskapssamfunn er ikke en visjon – det må bli en realitet.
Dernest må vi skape nye verdikjeder som bygger på det vi allerede er gode på. Norge har sterke miljøer innen maritim sektor, fiskeri, teknologi og prosessindustri. Vi må utvikle disse videre, ikke kopiere Kina eller konkurrere på områder der vi ligger tiår bak. Vi må satse på det som gir reell avkastning og arbeidsplasser – ikke på prestisjeprosjekter uten økonomisk bærekraft.
Samtidig må vi reformere offentlig sektor. Velferdsstaten er vår stolthet, men den må være bærekraftig. Det betyr at vi må prioritere kjerneoppgaver, kutte sløsing og få flere i arbeid. Utenforskap er ikke bare et sosialt problem – det er en økonomisk trussel. Når hundretusener står utenfor arbeidslivet, svekkes både statsfinansene og samfunnets samhold.
Vi må også tenke nytt om skattesystemet. Det må være rettferdig, effektivt og fremtidsrettet. Skatt på arbeid må ikke kvele innsats og verdiskaping, men vi må heller ikke la store formuer og globale selskaper slippe unna. Et godt skattesystem er ikke bare en inntektskilde – det er et verktøy for å forme samfunnet.
Til slutt må vi ha en nasjonal strategi. Ikke en samling av kompromisser og hestehandler, men en helhetlig plan som overlever valgkamp og regjeringsskifter. Oljefondet må ikke bli en krangel om småpenger – det må være et verktøy for å bygge fremtiden.

Avslutning: En gave og en vekker
Når oljen tar slutt, må Norge stå støtt. Ikke fordi vi har penger, men fordi vi har brukt dem klokt. Oljepengene har vært en gave. Men de må også være en vekker. For den dagen inntektene svikter, må vi ha et samfunn som står på egne ben – ikke et folk som skattes i hjel.