Hvor lenge vil distriktene la seg lure?

Hvordan kan mange fortsatt tro at partiene som har dominert regjeringene de siste 30-40 årene, egentlig ønsker at distrikts-Norge skal vokse og kunne la det gode liv være hverdagen?

Har ikke partiene år for år rotet bort Norges flotte langstrakte land, med politikk som sakte, men sikkert gjør oss til et land hvor forskjeller mellom fotfolket på gulvet og rik-dommen som skapes sammen, samles på for få hender, forsvinner i en tåke av byråkrati, søkkrik stat og utenlandsk eierskap?

Vi vet hvilken retning INP vil gå. Vi kan ikke bestemme at vi er ekstraordinære, men vi kan bestemme oss for å gjøre ekstraordinære ting for Norge sammen med det norske folk.

Matematikken i hvordan vi kan bygge distriktene og sørge for bosetting og beredskap i hele landet, er egentlig veldig enkelt. Vi må sørge for at rammebetingelsene for økt verdiskapning nærmere der ressursene hentes tas ut, er til stede.

Skal vi ha mer av det gode liv i Distrikts-Norge, må pengene som skapes der rulle flere ganger rundt i distriktet før de sakte forsvinner i eierskap, skatter og avgifter.

Det er nårvolumet av penger holder seg stor og jevnt flytende i sirkler mellom alle, at den totale verdiskapningen sørger for at arbeidsplassene kommer for begge kjønn i alle aldre. Vi må ha industri og produksjon på varer og tjenester i hele landet, for det er gjennom langsiktig realøkonomisk politikk et land bygges.

I tillegg får kommunene bedre råd til det som gir den velferden vi ønsker.

Som et nytt og ambisiøst parti, vil Industri- og næringspartiet komme med en klar melding: Vi vil bygge distriktene.
 
Ta fiskeripolitikken, f.eks.
Riksrevisjonen rettet i 2020 skarp kritikk av hvordan dagens kvotesystem fungerer. Bl.a. at endringene i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn, og at flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet. I tillegg har flåtestrukturen blitt mindre variert, og fartøyene er færre og større.

Ja, ressursgrunnlaget til distriktene har blitt utarmet og tappet og havnet på få hender.

Hva er fornuften i at fiskekvotene skal tilhøre noen få personer som kan selge dem videre?

INP mener at en kvote er en tillatelse som er gitt på vegne av fellesskapet for å høste av norske naturresurser og ikke skal behandles som en markedsvare som kan selges til høystbydende.

Kvoten skal forvaltes av den som har ervervet den, men så gis tilbake til fellesskapet når kvoteforvalteren ikke lenger skal nytte den.

Kystflåten må styrkes. Den sørger for råstoff til fiskemottakene. I tillegg må man se på mulighetene for leveringsplikt, slik at det ikke bare er en tilbudsplikt, og sørge for at de store trålerne leverer fisken til mottak langs kysten.

Da er det mer betryggende å vite at INP er på lag med kysten, og vil jobbe hardt for levekårene i distriktene med representasjon på Stortinget i 2025.

Det gode liv i distriktene
Når fabrikktrålere soper med seg fisken og frakter den ut av Norge, så ser det fint ut for staten med store eksportinntekter, men dette skaper ikke det gode livet i distriktene, siden for stor del av verdiskapningen forsvinner sammen med fisken.

Lakseoppdretterne har skjønt dette. De har brukt av overskuddet på lokalsamfunnene og kysten slik at det er attraktivt å leve og bo der.

Men måten grunnrenteskatten på havbruk, den såkalte lakseskatten, er blitt innrettet på, har vist seg å hemme enormt med investeringer og utvikling langs kysten vår,

En kartlegging av NHHS consulting på oppdrag fra Sjømat Norge viser at investeringer i havbruksnæringen til en verdi på 30,8 milliarder kroner fremdeles er satt på vent. Og en rapport fra FNs undergruppe for mat og jordbruk estimerer en reduksjon i norsk akvakulturproduksjon på 9 % innen 2032, dersom skatten ikke fjernes.

Forutsigbarhet er viktig
For å utvikle næringsliv og bosetting i distriktene våre, så må det eksistere forutsigbare muligheter for en jobb og utvikling. Det må finnes attraktive jobber, fornuftige lønninger og fritidsmuligheter.

Kortreist mat gir grunnlag for økt produksjon.

I den anledning vil vi trekke frem restauranten Havkroa på Veiholmen, i Ann Jorun Hillersøy sin oppvekstkommune Smøla.

På sin Facebookside skriver de: «Vi får veldig god tilbakemelding på menyen som i hovedsak er basert på råvarer fra Smøla. Masse gode råvarer fra Hopmark, Nysæter gård og Stakhaug gård – samt is fra Slyngeriet. (…) Har du tenkt på følgende? Når du spiser hos oss støtter du utrolig mange matprodusenter på Smøla siden våre fleste råvarer kommer herfra og er laget helt fra bunnen av. Helt uten tilsetningsstoffer. Vi arbeider for et levende fiskevær på Veiholmen, en levende Smøla kommune og et levende Nordmøre!»

Dette er et typisk eksempel på denne tusenlappen som sirkulerer i lokalsamfunnet og skaper et grunnlag for det gode livet i distriktene våre.

Kortreist er bestandig best!

Beredskap og et langsiktig perspektiv
Det har ingen hensikt i å bygge opp det norske forsvaret hvis vi samtidig ikke ruster opp beredskapen ved å bygge distriktene. Det må bo folk i hele landet, hvis ikke blir beredskapen en fasade uten egentlig innhold. Uten mennesker, ingen beredskap.

Og så må vi tenke på hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt i et hundreårsperspektiv. Vi mener at veien til suksess er god infrastruktur over tid, og vil slå et slag for å sette av oljepenger i et stort investeringsfond, som skal bygge infrastruktur i hele Norge. Veier, bruer, kaier og jernbane, m.m.

Ja, tenk en ny jernbane til Tromsø – hadde ikke det vært gull for beredskapen og forsvaret?

Vi må slutte å tenke kortsiktig, vi må tenke i et langsiktig perspektiv, vi må investere i Norges fremtid. Det hjelper ikke med distriktsmidler uten et næringsliv og distrikter som kan stå på egne bein med verdiskaping og sysselsetting.

Da må det legges til rette for det, og det ønsker INP å være en forkjemper for.

INP er på lag med distriktene!

Ann Jorun Hillersøy, partileder, og Øistein Høksnes, politisk nestleder