“To jaw-jaw is always better than to war-war.”
— Winston Churchill
Fred er aldri et mirakel. Fred er metallarbeid. Den smies som sverd: i hete, med slag, under trykk. En fremforhandlet fred mellom Ukraina og Russland vil være det mest komplekse diplomatiske og strategiske arbeidet Europa har stått overfor siden Jalta. Og den må – for å vare – være bygget på realiteter, ikke retorikk.
— Dwight D. Eisenhower
1. En våpenhvile under internasjonalt tilsyn
Første skritt må være en verifiserbar våpenhvile, overvåket av en uavhengig internasjonal kommisjon, eksempelvis med deltakelse fra FN, EU og nøytrale stater som f.eks Sveits eller India. Uten våpenhvile, intet forhandlingsrom. Stillstand på slagmarken er forutsetningen for fremgang i forhandlingsrommet.
2. Territoriell status quo – men med bitter realisme
La oss tale åpent: Ukraina vil ikke få tilbake Krim med våpenmakt. Krim har vært under russisk kontroll siden 2014, og befolkningen der er i stor grad prorussisk. Å kreve Krim tilbake som betingelse for fred er politisk forståelig, men militært og diplomatisk selvmord. Det samme gjelder deler av Donetsk og Luhansk, hvor Russland har etablert permanent kontroll.
En fredsavtale må akseptere et slags de facto skille, men aldri et de jure anerkjennelse av anneksjonene. Ukraina kan avstå kravene, men ikke rettighetene. Som med Øst-Tyskland under den kalde krigen, må det finnes en vei der man anerkjenner realitetene – uten å belønne overgrepene.3. Nøytralitet eller sikkerhetsgarantier
Det mest presserende spørsmålet er dette: Hvordan kan Ukraina sikres mot ny aggresjon? Ukraina må få garantier. Enten i form av medlemskap i NATO – hvilket i dag virker lite sannsynlig – eller i form av en koalisjon av garantister, bestående av stormakter som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Et "NATO light" med artikkel 5-lignende garantier for Ukraina vil kunne balansere Russlands imperialistiske appetitt. Alternativet – et Ukraina som står alene – vil bare føre til en ny krig.4. Ingen fred uten penger
Krig koster. Fred koster mer. Ukraina ligger i ruiner, og gjenoppbygging vil koste tusenvis av milliarder. Russland har påført denne ødeleggelsen. Derfor bør fredsavtalen inneholde en mekanisme for krigserstatning – ikke nødvendigvis i kontanter, men i form av beslaglagte russiske statsmidler i Vesten, som bør brukes til å bygge opp Ukraina igjen. Det vil ikke være en erkjennelse av skyld fra Kremls side, men et nødvendig realpolitisk kompromiss – en slags geopolitisk botsgang.5. Ingen amnesti for krigsforbrytelser
Det kan ikke være en varig fred hvis forbrytelsene fra Butsja og Mariupol feies under teppet. Et veikart til fred må balansere behovet for stabilitet med behovet for rettferdighet. Et internasjonalt tribunal for krigsforbrytelser må få mandat og ressurser til å forfølge dem som har brukt vold mot sivile som våpen.
— Winston Churchill
Det ukrainske offeret – og Europas ansvar
De som roper “Ingen fred uten full seier!” må spørre seg selv: Hvem skal dø for denne seieren? Hvilken familie skal ofres neste gang en russisk rakett treffer en skole? Det finnes ingen moralsk seier i ruinene av Kyiv. Bare tap. Bare sorg.
“De sterke gjør som de vil, de svake lider som de må.”Denne kyniske innsikten, uttalt i den meliske dialogen under Peloponneskrigen, klinger brutalt sant i dag. Men kanskje kan vi, gjennom styrke og diplomati, gjøre den historiske unntakstilstanden til ny norm. Kanskje kan vi, gjennom samhold og visdom, skape en fred som ikke bare er fravær av krig, men nærvær av trygghet.
For det er ikke bare Ukrainas fremtid som avgjøres i dette veikrysset. Det er Europas fremtid. Og våre barns.
La oss derfor, som Churchill ville sagt det, være unflinching in war – but unyielding in the pursuit of peace.
Av Christian Mikkel Dobloug, Industri- og Næringspartiet
