Norge har vært et klansamfunn før. Vi vet hvordan det ser ut – hvordan det føles. Ættefeider, blodhevn og borgerkrig herjet landet i over hundre år. Først med Håkon Håkonssons seier over Skule Bårdsson i 1240 fikk vi fred. Kongemakt, kristenrett og en felles kultur bygget på lojalitet og tillit banet vei for det norske fellesskapet.
Magnus Lagabøtes landslov slo fast det som fortsatt gjelder: «Med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes.» Men dette prinsippet er i dag under press fra en kultur vi forlot for snart tusen år siden – og som nå vender tilbake i ny form.
For mens vi fortsatt tror at samfunn kan bygges på dialog og gjensidig tillit, viser utviklingen i Sverige hvor raskt det kan bryte sammen. Tidligere NRK-journalist Anders Magnus, i sin vurdering av boken Klanerna, beskriver et samfunn der parallellstrukturer nå preger store deler av kriminaliteten:
«Salg av narkotika er grunnplanken i klanenes næringsvirksomhet. Den følges av mange andre slag kriminalitet: Menneskehandel, utpressing, beskyttelsespenger, arbeidslivskriminalitet, hvitvasking og bedragerier.» En EU-rapport anslår at denne virksomheten utgjør 10 prosent av Sveriges BNP – tilsvarende halve det norske statsbudsjettet.
Dette skjer ikke bare i Sverige. Politiet i Oslo har selv advart om at visse miljøer i byen har klanlignende strukturer. Æreskultur og blodsbånd trumfer rettsstat og fellesskap. Og vi gjør for lite for å stoppe det.
Industri- og Næringspartiet (INP) sier tydelig nei til klankulturell innvandring. Ikke fordi vi er imot mennesker – men fordi vi vet at klankultur og tillitskultur ikke kan sameksistere. Du kan ikke forhandle med en æreskodeks. Du kan ikke bygge et velferdssamfunn på nepotisme, trusler og frykt.
I etterkant av Brochmann-utvalget uttalte Statistisk sentralbyrå: «Det ville være en unnlatelsessynd ikke å analysere økonomiske virkninger av innvandring, selv om temaet vekker følelsesladet debatt.» Det samme gjelder de kulturelle virkningene. Når vi ikke tør å si sannheten, risikerer vi å miste det som har gjort Norge til et av verdens mest velfungerende samfunn – tilliten, friheten og tryggheten.
Vi må stanse offentlig støtte til organisasjoner som fremmer æreskultur og klanlojalitet. Vi trenger et nasjonalt innvandringsregnskap, konsekvensutredning og en realitetsorientert politikk – basert på fakta, ikke følelser. Politiet og etterretningstjenestene må få styrkede ressurser for å bekjempe klanbasert kriminalitet og korrupsjon.
Norsk historie har vist oss konsekvensene av klansamfunn. Nå ser vi det igjen – i våre naboland, og i våre egne nabolag. I Kongespeilet heter det: «Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet.» Det visste vi den gang – og det bør vi vite nå.
Vi må velge: Klan eller fellesskap.
Av Christian Mikkel Dobloug, førstekandidat for INP Oslo
